Episode 25: Bruce Rasmussen del 1
Fra Brooklyn til Norger, til Berklee – og tilbake med kunnskap!
Det er noe eget ved å sitte hjemme hos en musiker som har levd i skjæringspunktet mellom to kulturer hele livet. Professor Bruce Rasmussen vokste opp i Brooklyn, ble bitt av trommebasillen av Buddy Rich på amerikansk TV, og fikk så Beatles rett i ansiktet i 1964 som alle andre. Ti år gammel flyttet familien til Kristiansand – og plutselig var det ingenting. Et vakuum. Han hadde med seg sin Ludwig skarptromme, og ingen å spille med.
Toneheim, Berklee og lærerne som formet ham
Veien inn i det profesjonelle miljøet gikk via Toneheim Folkehøgskole, der Bruce lærte å lese noter for første gang og begynte å jobbe med rudiments. Der møtte han Svein Dag Hauge og Per Hillestad – forbindelser som åpnet dørene til Alex Band og Jan Teigen. Men det var først på Berklee i Boston han gikk virkelig i dybden. Allan Dawson ble en sentral figur: «Allan var musikalsk i all sin tilnærming. Han var en glimrende utøver i tillegg til en fantastisk pedagog.»
Senere tok Bruce timer hos Joe Morello og Freddie Gruber – og noe begynte å åpne seg. Bruce begynte å stille seg selv spørsmålet alle gode pedagoger til slutt må stille: hva mener jeg egentlig selv?
Fysiologi, tyngdekraft og å spørre kroppen
Det er her Bruce Rasmussens pedagogikk skiller seg ut. Etter år med de store lærernes metoder begynte han å nerde på selve bevegelsesfysikken. Ikke for teknikkens skyld, men for lydens. Freddie Gruber hadde et prinsipp han fikk fra Buddy Rich: fly med tyngdekraften, ikke mot den. «Freddie sa det er alltid en lettere måte å utføre ting på. Og så sa han: ask your body.»
Det handler om hvordan hånden henger naturlig, hvordan stikka faller, og hvordan spretten kan brukes fremfor muskelkraft. Bruce utviklet en tilnærming der grep, håndleddsvinkel og fingerbruk ses i sammenheng med kroppens fysiologi – ikke mot den. Tysk grep, fransk grep, American grip: for Bruce er de ikke motsetninger, men varianter av det samme prinsippet om å la kroppen jobbe med seg selv.
Hva skjer med lyden din når du slutter å tvinge frem bevegelsen og lar stikka falle fritt?
Historien er ikke bagage – den er skuldrene du står på
Bruce Rasmussen er uvanlig tydelig på én ting: historisk kunnskap er ikke akademisk pyntelighet. Det er et verktøy. Han forteller lignelsen om gutten som ikke ser paraden fordi faren er for høy – helt til faren løfter ham opp på skuldrene. «Og da ser han lenger enn det.» Slik er det med tradisjonen også.
Buddy Rich sa det direkte: for å ta ett skritt fremover, må du først ta fire tilbake. Bruce opplever at mange unge musikere i dag mangler nettopp dette perspektivet – de vet lite om hva som kom før dem, selv innenfor sjangre de brenner for. Det er ikke en dom, men en invitasjon.
Hva ser du når noen løfter deg opp på skuldrene til dem som kom før?
Lytt til hele episoden her! Episoden er sponset av NMG Forlag – utgiver av bøkene Virvel, Tremolo og TrommeZ. Spilt inn 12. september 2025. Produsert av StoryPhone AS.