Under vingene til Bop

En godteripose, to store antenner og et spørsmål som skulle forandre alt. Slik startet historien om en åtteårig gutt fra utkanten av Stockholm og en av Skandinavias største jazzlegender.

Sommeren 1978, på den svenske øya Gotland, gikk den lille Marcus Lewin ned fra en konsertlåve under pausen. I hånda hadde han en godteripose. Foran ham sto Egil Bop Johansen – den norske trommeslageren som hadde forlatt Norge for Sverige i 1954 og siden blitt en sentral skikkelse i skandinavisk jazz.

"Hei, jeg heter Markus! Gir du leksjoner til barn som meg?" spurte gutten med de alt for store antennene.

"Egil har alltid sagt at det var liksom, det var han da. Han sa det. Da smeltet jeg," forteller Marcus i den ferske episoden av podkasten Trommelodden, innspilt hjemme hos ham i Oslo i oktober 2024.

En annen form for pedagogikk

Det som fulgte var ikke tradisjonell trommeundervisning. Hver mandag kjørte Marcus og faren opp til Stockholm, i Segeltorp, hvor Egil bodde sammen med kona Ellen.

"Han så meg," sier Marcus. "Han så meg og han så ikke bare, han så alt med meg."

For den unge Marcus, som led under hard mobbing på skolen, ble trommingen en ventil. Og Egil skjønte det.

"Det kunne være at vi begynte med å gå inn og sette oss i sofaen og ta et glass saft, og så hørte vi på to, en plate med to låter, og så fortalte han om den og den musikeren," forteller Marcus.

Nede i kjelleren fikk Marcus bygge trommesett av Egils utstyr. De jobbet med synkopasjon, med accent after one, two, three and four. Men alltid tilpasset der Marcus var.

"Han jobbet helt bevisst ut ifra hvor jeg var og pushet meg akkurat inn og ut," sier Marcus, som i dag ser sin egen undervisningspraksis i lys av det Egil ga ham.

Max Roach og Elvin Jones

Som 13-åring ble Marcus invitert til en clinic med Max Roach på Fasching Jazzclub i Stockholm. Der ble han, etter påtrykk fra Roach selv, invitert opp på scenen for å spille et trommesolo.

"Og så brukte jeg – uten at jeg visste at den kom derifra – hans signatur. Boom chick, boom chick," ler Marcus. "Jeg var ikke klar over det, og det tror jeg ikke Egil var egentlig heller."

Tre-fire uker senere gjentok historien seg med Elvin Jones. Begge legendene hadde hørt om den unge gutten som spilte for Egil.

"Det var helt coco greier," sier Marcus i dag. "Det skal jo egentlig ikke kunne skje, men det var akkurat sånn det foregikk."

Arven fra Egil

I 1998 møttes Marcus og Egil tilfeldigvis på Sildajazz i Haugesund. Marcus spilte med et fransk band, Egil med Brassbrør. Den kvelden ble Marcus introdusert for brødrene i bandet.

Tanken var at den unge Marcus skulle ta de tunge prosjektene, mens Egil kunne ta det mer med ro. Men 4. desember 1998, under konsert i Nyköping, ramlet Egil om bak trommesettet. Fjerde låt, fjerde takt, med visperne i hendene. Moonlight in Vermont.

"Han fikk leve livet på best mulig måte egentlig," sier Marcus stille.

En uke før Egil døde, satt de sammen ved kjøkkenbordet. Egil ba Ellen hente en CD fra kjelleren – innspillingen med sønnen Janne og Brassbrør. Han skrev i bokleten: "Okay brother, take over ❤️ Egil."

"Den står i hylla selvfølgelig her ute fortsatt," forteller Marcus.

Jazz i blodet

I samtalen med Lage Thune Myrberget reflekterer Marcus over forskjellen mellom å tilnærme seg jazz teoretisk kontra å ha det i blodet. Selv falt han sovn til lyden av Ella og Basie fra høyttaleren bak sengen.

"Forståelsen for jazz, for meg den har vært veldig mye mer naturlig," sier han. "Når Egil har snakka musikk så har ikke han snakka i teoretisk form. Han har snakka i levende live."

Lytt til hele episoden her!

Episoden er sponset av NMG Forlag – utgiver av bøkene Virvel, Tremolo og TrommeZ. Spilt inn 23. oktober 2024. Produsert av StoryPhone AS.