Episode 5: Per Hillestad
Per Hillestad sitter i min stue på Hamar med et bredt smil og et Røde Caster podcast-studio mellom oss. "Dette er gøy, Per! Dette har jeg gledet meg til lenge!" sier jeg entusiastisk. Han ler tilbake – rolig, beskjeden, som han alltid har vært. Men bak denne rolige fasaden skjuler det seg historier fra et halvt århundre i norsk musikkhistorie.
Fra industribygda til musikkhøgskolen
Årdal på 70-tallet var en pulserende kulturbygd, drevet fram av tungindustrien. "ÅS og Hydro sponset alt," forteller Per. "Det var ramaskrik da folk måtte betale ti kroner for å komme inn på badet!" I dette miljøet vokste en ung trommeslager opp, med et Aria-trommesett og et Woodring med "seks og tjue basstrommer og to lag med tre" – et sett man kunne stå på!
Møtet med Svein Dag Hauge på gymnaset skulle bli avgjørende. "Han lurte på om det var noen som ville dreie med musikk," husker Per. Det var starten på Lava, et band som skulle følge ham i 46 år.
Stemmenøkkelen, ikke skiftenøkkelen
"Det var den første trommeslageren jeg møtte som virkelig forsto det å stemme trommene," sa Svein Dag til meg. Dette skulle vise seg å bli Pers signatur. "Det er jo lyden du skal formidle ut," forklarer han enkelt. "Når det høres ut at det blir bånd i det, og ikke bare klakk – da er jeg fornøyd."
Jan Erik Kongshaug i Rainbow Studio oppdaget det samme. "Han kunne velge mikrofoner basert på hvordan Per hadde stemt trommene. Når vi skulle begynne lydsjekken, var han ferdig."
ECM, a-ha og valg som former en karriere
Per spiller på en ECM-plate med Terje Rypdal og Ketil Bjørnstad. Men historien er ikke helt som man skulle tro. "Jeg gikk av etter halve sessionen," innrømmer han. "Jeg visste ikke hva jeg drev med." Jon Christensen fullførte jobben. "Men jeg spiller på B-sida," ler Per. "Water Stories."
Med a-ha ble det en annen historie. Tre måneder i London, innspilling på Abbey Road og Air Studios. "Vi ble anmeldt i Abbey Road," ler han. "Det var nok en nabo som hadde klaget når vi drev på."
Tredje konserten med a-ha? Rio, 1991. Verdensrekord: 198.000 betalende publikummere. "Det er jo kjempestort," sier han avvåpnende, "men du kan ikke leve på det som har vært. Du må prestere."
Nei til Grand Prix – ja til integritet
Så kommer historien mange har lurt på. NRK ringer og vil ha Per til å spille den internasjonale Grand Prix-finalen i Oslo. "Jeg tenker at dirigenter – det er ikke god match," innrømmer han. "Der skulle det være nitten-tjue stykker forskjellig. Så nei, jeg var sikkert feig, men takket nei i hvert fall."
Etterpå fikk han vite at alt gikk på klikk. En enormt godt betalt jobb, men Per står ved sitt valg. Det sier noe om integriteten hans.
Filosofien bak musikken
"Det er ikke vits i å drive å kopiere den som du skal erstatte," forklarer han om studiojobber. "Du blir bare en dårlig kopi uansett." Dette er kjernen i Pers tilnærming – autentisitet over alt.
Om å være musiker sier han: "Du lærer voldsomt mye av folk som du spiller med. Det er viktig at kjemien stemmer. Samme er det i musikken – hvis noen overspiller hele tiden i stedet for at du spiller sammen med dem... Det er jo en enhet som skal ut, ikke fem enkeltpersoner."
Etter 46 år med Lava, valgte Per å slutte. "Går litt lei av og til. Føler at du gjør opp og topp det samme." Nå bor han på Hønefoss, tar ut pensjon og spiller når han har lyst. "Jeg velger ikke å vrake," smiler han. "Men hvis folk vil ha meg med, så er det kjempehyggelig."
Lytt til hele episoden her!
Episoden er sponset av NMG Forlag – utgiver av bøkene Virvel, Tremolo og TrommeZ. Spilt inn 23. oktober 2024. Produsert av StoryPhone AS.