Episode 43: Martin Windstad

Når jeg snakker med Martin Windstad blir tema kunsten å finne sin plass i musikken. 

Noen musikere blir lagt merke til fordi de fyller mye plass. Andre blir uunnværlige fordi de forstår akkurat hvor mye plass musikken trenger. Martin Windstad tilhører den siste gruppen.

Jeg møtte Martin første gang på et korpsseminar da han var ung slagverker. Korpset på Jessheim ble inngangen til både noter, slagteknikk og et sosialt musikkmiljø. Senere fulgte storband, Toneheim, militærmusikk og universitetsstudier. Planen var egentlig ikke å bli profesjonell musiker. Martin skulle studere sosialøkonomi og sosiologi og finne seg en tryggere vei gjennom livet.

Så begynte han å spille med Vidar Busk.

Det kom plateinnspilling, turneer og stadig flere oppdrag. Overgangen fra student til profesjonell musiker skjedde nesten uten at han merket det. Siden har Martin arbeidet med blant andre Odd Nordstoga, Kurt Nilsen, Bjørn Eidsvåg, Maria Mena, Marit Larsen, Jarle Bernhoft, Tone Damli, Bigbang og Todd Terje.

Men samtalen vår handler ikke først og fremst om kjente artister. Den handler om lytting.

Når Martin legger perkusjon i studio, lytter han selvfølgelig til trommeslagerens groove og underdeling. Men han lytter minst like mye til vokalen. Hvor slutter setningen? Hvor ligger pausen? Finnes det et lite rom hvor en cabasa, claves eller en annen kort lyd kan få svare uten å forstyrre?

Han beskriver slike detaljer som «ear candy». De kan gi innspillingen farge og karakter, men må aldri gå i veien for låta.

Martin lytter også til selve lydbildet. Hvis gitarer og tangentinstrumenter allerede fyller den høye mellomtonen, leter han etter en lyd i et annet frekvensområde. Kanskje en lys treblokk fungerer bedre enn en mørk kubjelle. Det handler ikke om å finne fram flest mulig instrumenter, men om å finne lyden som faktisk har en funksjon.

Det samme gjelder samspillet med trommeslageren. Martin hører etter om trommespillet ligger foran, midt i eller bak beatet. En shaker som plasseres litt bakpå, kan få trommene til å oppleves som mer framoverlente. Legges den litt foran, kan trommespillet kjennes roligere. Små forskyvninger kan forandre hele opplevelsen av grooven.

Hvis trommeslageren allerede spiller tydelige sekstendeler med rik frasering, gjør Martin gjerne mindre. Da lar han trommene få skinne. Hvis trommespillet er åpnere, kan perkusjonen fylle ut med underdelinger og nye farger.

Dette er en musikalsk måte å tenke på som alle instrumentalister kan lære av: Før du bestemmer deg for hva du skal spille, må du forstå hva de andre allerede gjør.

Martin setter også ord på hva han mener kjennetegner en profesjonell musiker: Du må være god nok, godt forberedt og presis. Så legger han til en fjerde egenskap: Du må være hyggelig og kunne fungere sammen med andre.

Det høres enkelt ut, men rommer mye. Et langt musikkliv bygges ikke bare på teknikk og talent. Det bygges på tillit, relasjoner, nysgjerrighet og evnen til å lytte.

Kanskje er det nettopp dette som er Martins fremste instrument. Ikke congaene, tamburinen eller trommesettet, men øret for helheten.

Som han sier i samtalen:

«Det er kjempeviktig å vite når man skal spille – og når man ikke skal spille.»