"Sting ba meg slutte å spille som Stewart Copeland"

Noen mennesker gjør inntrykk lenge før de setter seg bak trommene.

Chris Maas er en av dem.

Da Håvar Gjestvang og jeg (Lage Thune Myrberget) møtte Chris på Hamar 30. juni 2026, bare timer før konserten med Sting, forventet jeg å møte en trommeslager som kunne fortelle om verdensscener, turnéliv og store øyeblikk. Det gjorde han også. Men det var noe helt annet som ble sittende igjen etter samtalen.

Ydmykheten.

Gjennom nesten to timer snakket Chris nesten aldri om hvor flink han selv var. I stedet fortalte han om menneskene rundt seg. Om Sting. Om Dominic Miller. Om Stewart Copeland. Om Vinnie Colaiuta. Om alle han fortsatt lærer av.

Og kanskje er det nettopp derfor han sitter der han gjør i dag.

For mange trommeslagere ville det vært en nærmest umulig oppgave å overta trommestolen etter musikere som Stewart Copeland, Omar Hakim, Manu Katché, Josh Freese og Vinnie Colaiuta. Chris legger heller ikke skjul på at det føltes overveldende.

Han beskriver hvordan han i begynnelsen forsøkte å spille slik de andre hadde gjort. Han studerte gamle konserter, lærte seg fillene og prøvde å gjenskape uttrykket.

Så stoppet Sting øvingen.

«Hva er det du driver med?»

Chris forteller at Sting ba ham slutte å kopiere fortiden.

«Spill slik du spiller.»

Den ene setningen ble et vendepunkt.

Plutselig handlet jobben ikke om å fylle skoene til noen andre. Den handlet om å finne sin egen stemme.

Jeg kjenner igjen denne tanken fra all undervisning jeg har drevet med gjennom et langt liv. Elever begynner ofte med å kopiere. Det er naturlig. Men den virkelige utviklingen starter først når de oppdager hvem de selv er.

Det er akkurat dette Chris beskriver.

Han forteller også åpent om imposter syndrome – følelsen av ikke å være god nok. Selv etter at han hadde fått en av verdens mest ettertraktede trommejobber, lurte han på om Sting egentlig hadde valgt riktig person.

Den ærligheten gjorde inntrykk.

For hvor mange av oss kjenner oss ikke igjen?

Vi kan stå foran en skoleklasse, lede et korps, holde et foredrag eller spille en konsert og likevel tenke at noen andre burde stått der.

Chris viser at slike tanker ikke nødvendigvis forsvinner når man lykkes. Det avgjørende er hvordan man velger å møte dem.

Et annet tema som gikk igjen gjennom hele samtalen, var kommunikasjon.

«Communication is everything,» sier han.

Han snakker ikke bare om det som skjer med instrumentene. Han snakker om menneskene.

I Sting 3.0 finnes det nesten ingen teknologiske sikkerhetsnett. Ingen omfattende backing tracks. Ingen produksjon som holder konserten på skinner. Musikken lever. Sangene endrer seg fra kveld til kveld. Nye overganger prøves ut under lydprøven. Improvisasjon er ikke et innslag – det er selve arbeidsmetoden.

Det krever tillit.

Og tillit krever kommunikasjon.

Chris forteller hvordan Sting er direkte når noe ikke fungerer. Ikke for å kritisere, men fordi ærlige tilbakemeldinger gjør alle bedre. Jeg tror mange arbeidsplasser, skoler og ensembler kunne lært noe av akkurat dette.

For meg ble denne episoden derfor ikke først og fremst en historie om Sting.

Den ble en historie om hvordan store musikere tenker.

Om hvorfor de aldri blir ferdig utlært.

Om hvorfor de tør å ta sjanser.

Og kanskje viktigst av alt: hvorfor de fortsatt møter hver eneste konsert med nysgjerrigheten til en nybegynner.

Det er en vakker påminnelse om at musikalsk utvikling ikke handler om å bli noen andre.

Den handler om å bli mer seg selv.

Det er kanskje den viktigste leksjonen Chris Maas ga oss denne dagen på Hamar.