Episode 31: Per Oddvar Johansen
Per Oddvar Johansen – om stillhet, fargelegging og friheten til å ikke spille
Det er en lett duggvåt maidag i Lommedalen da kulturpedagog Lage Thune Myrberget banker på hos Per Oddvar Johansen. I garasjen – endelig ryddet etter tjuefem år, takket være en pandemi og et dristig banklån – har Per Oddvar bygget seg et studio han trives i. Her har han tatt opp plater med flygel og det meste av annet. Her øver han. Og her snakker vi om det som egentlig betyr noe.
Jazzlinja som vendepunkt
Per Oddvar Johansen vokste opp med drømmen om å bli musiker, men hadde etter hvert lagt den på hylla. Det var vennen Rune Tonheim som overbeviste ham om å søke på jazzlinja i Trondheim – et miljø der Jarle Vespestad, Ståle Storløkken, Arve Henriksen og Njål Ølnes allerede holdt til, og der bl.a. Trygve Seim kom etter.
"Da følte jeg liksom at dette her kan det jo bli noe av – at man kan være musiker," sier han. Det miljøet han trådte inn i, har fulgt ham siden. I dag spiller han fremdeles med mange av de samme musikerne.
Slippe å være metronomet
Hva er egentlig trommeslagerens rolle i et band? Per Oddvar har en klar filosofi: det handler om å slippe å måtte holde takta alene.
"Hvis trommeslageren slutter å spille, skal du ikke slutte å svinge," sier han. Rytmen er alles ansvar – ikke bare trommeslagerens. Og det å løsrive seg fra metronom-rollen er ikke noe man snakker seg frem til. Det er noe man bare gjør.
Denne friheten handler også om stillhet. Hva kan en trommeslager lære av å ikke spille? Per Oddvar er tydelig: Veldig mye.
Han forteller at han allerede i rockebandtiden på åttitallet fikk tilbakemeldinger på at han tok godt vare på pausene mellom notene. "Du gir rommet som trengs for at det faktisk blir en hel fjerdedel," sier han – og peker på Charlie Watts som en mester i nettopp dette.
Musikk som fargepalett
Per Oddvar beskriver sin tilnærming til trommespill som fargelegging. Ikke beatkeeping, ikke metronomfunksjon – men det å bidra til et felles lydbilde der alle instrumenter smelter sammen til noe nytt.
Inspirasjonen kom tidlig.
I 1992 var han i New York med jazzlinja og fikk oppleve trommeslageren Joey Baron spille en alene på trommer. Vers, refreng, improvisasjon. En hel låt, uten noe annet instrument. "Det var et utrolig kick for meg at det gikk an," sier Per Oddvar.
Da han kom hjem, ville han lære det samme. Resultat: en solotrommestradisjon som nå er fast innslag på julekonsertene med Trygve Seim Ensemble – og én gang til og med utløste allsang fra salen på tre tamburiner.
Øving, lytting og det å høre ferdig
Ernst Wiggo Sandbakk lærte ham tidlig å lage en ærlig øvingsplan. Ikke åtte timer hvis du vet du bare kommer til å øve i to. Per Oddvar satte opp fire timer – med oppvarming, teknikk, musikalsk utforskning og en dedikert halvtime til bare å høre på musikk.
"Den aller største delen av øvingen skjer egentlig når man ikke fysisk øver," sier han. Å høre hva Jack DeJohnette gjør, hva Jon Christensen gjør, hva Tony Williams gjør – og så prøve å omsette det på settet. Fordi hvis du skjønner hvordan det høres ut, kan du omsette det.
Og kanskje er det nettopp dette som kjennetegner Per Oddvar Johansen mest: Evnen til å lytte seg frem til musikken – og motet til å gi plass til det som ennå ikke er spilt.
Lytt til hele episoden her! Episoden er sponset av NMG Forlag – utgiver av bøkene Virvel, Tremolo og TrommeZ – og nettsiden noeforalle.no. Spilt inn 13. mai 2026. Produsert av StoryPhone AS.