Episode 3: Helge Andreas Norbakken

Episode 3: Helge Andreas Norbakken

Han har preget lyden til Mari Boine, Kari Bremnes og Batagraf. Han har turnert verden rundt med sine unike teksturer og innovative spillestil. Men denne sommeren finner du ham ikke på konsertscenen – da sitter han bak spakene på et dampdrevet lokomotiv fra 1896. Helge Andreas Norbakken (60) er en av Norges mest anerkjente perkusjonister, og veien hit har vært alt annet enn ordinær.

Vi møttes hjemme hos meg på Hamar en julidag i 2025, rett etter at Helge hadde returnert fra Tyskland hvor han spilte med Geir Lysne og Nord Deutsche Radio Storband i Elbphilharmonien. Med kaffe på bordet og god tid, rullet vi historien helt tilbake til begynnelsen.

Det blå Pearl-settet som endret alt

– Det var et blått Pearl-sett, husker Helge og smiler varmt. – Jeg var kanskje ti år gammel. Det var først og fremst trommesett jeg var interessert i, men foreldrene mine sa nei i første omgang.

Men den unge Helge ga seg ikke.

– Jeg måtte bare overbevise dem om at jeg ville ha det. Og jeg fikk det til slutt. Det må ha vært rundt 1975.

Men hva var det som virkelig tente gnisten?

– Jeg husker at jeg hadde sett trommiser på TV, forteller han. – Og så hadde vi en platesamling hjemme. Foreldrene mine hadde plater med rock og pop, og jeg husker spesielt godt enplate med Deep Purple. Den lyden – den kraftfulle, drivende energien – det var det jeg ville være en del av.

Kicket som aldri slapp taket

Hva var ditt største kick i ungdommen?

Helge tenker seg om før han svarer:

– Det må ha vært når jeg begynte å spille sammen med andre. Ikke bare alene på rommet, men i et band. Den følelsen av at du er en del av noe større, at det du gjør faktisk betyr noe for helheten. Det er vanskelig å beskrive, men det er fortsatt det jeg jakter på hver gang jeg setter meg bak instrumentene.

Han beskriver det nesten som et avhengighetsforhold.

– Når det funker, når alle i bandet kjenner at det svinger, da er det ingenting som slår det. Det er derfor jeg fortsatt gjør dette.

Fra Romerike til Trondheim – og verden

Etter ungdomsårene bar veien til Trondheim og Jazzlinja ved Trøndelag Musikkonservatorium (1984-88).

– Jeg ville bli musiker, det var det eneste jeg ville, sier Helge bestemt. – Og da var det naturlig å søke seg til Trondheim. Jazzlinja hadde et godt rykte, og der møtte jeg mange flinke musikere og lærere som virkelig brydde seg.

Men det var ikke bare jazzen som fanget ham.

– Jeg var nysgjerrig på alt. Jeg ville lære om rytmer fra hele verden, om hvordan man kan skape stemninger med lyd. Det handlet ikke bare om å bli teknisk god, men om å finne mitt eget uttrykk.

Denne utforskende tilnærmingen skulle bli Helges varemerke.

Mari Boine – "Det som skjer i pausene"

Men det var først da han møtte Mari Boine at hans unike sound virkelig fikk blomstre.

– Det var på begynnelsen av 90-tallet, og det var en helt spesiell tid, forteller han. – Mari hadde funnet sitt uttrykk, og hun trengte musikere som torde å gå inn i det universet med henne.

Han lener seg frem og fortsetter:

– Det som var så spesielt med Mari, var at hun forstod verdien av stillhet. Hun sa en gang til meg: "Helge, det er det som skjer i pausene som er det viktigste." Det traff meg dypt. Det handler ikke om å fylle opp hver eneste takt med lyd, men om å gi rommet plass til å puste.

Samarbeidet ga albumer som Goaskinviellja (1993), Leahkastin (1994), og den kritikerroste liveplaten Eallin (1997).

– Vi turnerte over hele verden. Europa, Amerika, Asia. Det var intenst, men utrolig givende. Jeg lærte så mye om å lytte, om å være til stede i musikken, sier Helge.

Og så var det noe med selve lyden han skapte.

– Jeg begynte å eksperimentere mer med teksturer og klang. Ikke bare rytme, men hvordan en lyd kan endre karakter avhengig av hvordan du slår på den, hvor du plasserer mikrofonen, hvilket rom du er i. Det ble min signatur, tror jeg.

Kari Bremnes – "Musikken må få lov til å synge"

Etter Mari Boine kom et annet viktig samarbeid: Kari Bremnes.

– Kari er en helt annen type artist, men like viktig for meg, sier Helge. – Der Mari var rå og direkte, er Kari poetisk og følsom. Hun har en måte å formidle tekst på som gjør at du må lytte annerledes som musiker.

Hva lærte han av å spille med Kari?

– Å gi plass. Å la musikken få lov til å synge. Kari har så mye kraft i stemmen sin at du ikke trenger å legge mye til. Noen ganger er det riktigste du kan gjøre, å holde deg i ro.

Han smiler litt og legger til:

– Det høres kanskje enkelt ut, men det er faktisk ganske vanskelig. Du må ha selvtillit nok til å ikke spille.

Batagraf – forskningsstasjonen

Et av de mest betydningsfulle prosjektene for Helge har vært Batagraf, startet av Jon Balke.

– Batagraf er som en forskningsstasjon for oss som spiller, sier Helge med entusiasme. – Vi utforsker, eksperimenterer, improviserer. Det er ingen faste rammer. Vi møtes, vi spiller, vi lytter til hverandre, og så ser vi hvor musikken tar oss.

Hva er det med Batagraf som gjør det så spesielt?

– Det er friheten. Jon Balke er en visjonær, han tør å ta sjanser. Og så er det noe med konstellasjonen – musikerne han har samlet. Vi utfordrer hverandre, vi pusher grensene, men alltid med respekt for hverandre.

Batagraf ga ut albumer som Statements (2005) og Say And Play (2011) på det prestisjetunge ECM-selskapet.

– ECM er et plateselskap som virkelig bryr seg om lyd. De tar seg tid, de lytter, de vil ha det perfekte opptaket. Det passer perfekt for musikken vi lager, sier Helge.

Øvingsfilosofien – etyder for improvisasjon

Men hvordan øver egentlig en musiker som Helge?

– Jeg lager det jeg kaller etyde-regimer for improvisasjon, forklarer han. – Fremfor å drille teknikk isolert, lager jeg små øvelser hvor jeg utforsker teksturer, dynamikk og samspill mellom hendene.

Han reiser seg og går bort til trommene sine.

– Se her, for eksempel. Jeg kan ta en enkel rytme, la oss si en firetakt, og så begynner jeg å variere den. Ikke bare i tempo, men i klang. Hva skjer hvis jeg spiller den på kanten av trommen? Hva skjer hvis jeg spiller den med fingrene i stedet for stikker? Hva skjer hvis jeg demper den med hånden?

Dette er altså ikke tradisjonell rudiment-øving?

– Nei, jeg er ikke så interessert i det. Jeg mener, det har sin plass, selvfølgelig. Men for meg handler det mer om å utvide paletten, om å finne nye måter å uttrykke meg på.

Raushet og medmusikere

Helge fremhever ofte viktigheten av raushet i musikken.

– Du må gi plass til de andre, sier han bestemt. – Jeg har spilt med så mange fantastiske musikere, og det jeg har lært, er at de beste øyeblikkene oppstår når vi lytter til hverandre. Ikke bare spiller, men virkelig lytter.

Hva ser han etter hos medmusikere?

– Nysgjerrighet. Åpenhet. Vilje til å ta sjanser. Og så må det være rom for humor. Musikk er alvorlig, ja, men det skal også være gøy. Hvis det ikke er gøy, hvorfor gjør vi det da?

Han nevner spesielt samarbeidet med den portugisiske sangeren Maria Joao.

– Maria er en utrolig musiker. Hun er fri, hun tør å ta sjanser, og hun har en humor i musikken sin som smitter. Vi har spilt sammen i mange år nå, og det er alltid en glede.

Lokfører på Tertitten – musikk i bevegelse

Og så er det dette med toget.

Helge ler godt når jeg spør om hans sommerjobb som lokfører på det historiske damplokomotivet Tertitten ved Norsk Jernbanemuseum på Hamar.

– Ja, det er kanskje litt uventet, innrømmer han. – Men for meg gir det veldig mye mening. Det handler om rytme, om bevegelse, om samspill mellom maskin og menneske.

Han forklarer videre:

– Når du kjører et damplokomotiv, må du hele tiden lytte til maskinen. Du hører på lyden av dampen, på hvordan kolbene beveger seg. Du kjenner vibrasjonen i gulvet. Det er nesten som å spille et instrument.

Finnes det likheter mellom å føre et damptog og å drive et band fremover?

– Absolutt! Du må kjenne maskinen – eller bandet – godt. Du må vite når du skal gi den gass, når du skal bremse. Du må lytte til den, kjenne etter. Og så må du stole på at de andre rundt deg gjør sin jobb. Det er teamwork, enten det er på toget eller på scenen.

Gammleng-prisen og veien videre

I 2023 mottok Helge Gammleng-prisen, en av Norges mest prestisjefylte utmerkelser for musikere.

– Det var en stor ære, sier han beskjedent. – Jeg tenkte ikke så mye over det før det skjedde, men når det kom, føltes det som en anerkjennelse for alle årene jeg har jobbet. Det var fint.

Men han har ingen planer om å stoppe.

– Jeg føler at jeg fortsatt har mye å utforske. Jeg vil fortsette å lete etter nye lyder, nye måter å spille på, nye musikere å samarbeide med. Det er det som driver meg.

Hva ønsker han at unge trommeslagere skal sitte igjen med etter denne samtalen?

– Vær nysgjerrig. Lytt. Gi rom til de andre. Og husk at musikk handler om mer enn teknikk – det handler om å skape noe sammen. Og så: ha det gøy. Hvis det ikke er gøy, gjør noe annet.

Følg, og kanskje møt Helge Andreas Norbakken:

Denne sommeren finner du ham kanskje ikke på scenen – men på Tertitten, med dampen i ryggen og et smil om munnen.

Lytt til hele episoden her!

Episoden er sponset av NMG Forlag – utgiver av bøkene Virvel, Tremolo og TrommeZ. Spilt inn 23. oktober 2024. Produsert av StoryPhone AS.

Tilbake til bloggen