Episode 46: Eddie Andresen

Når en ung slagverker møter Eddie Andresen på Stavanger katedralskole, Bjergsted, kommer eleven med egne erfaringer, interesser og drømmer. Noen ønsker et liv som profesjonell musiker. Andre vet ennå ikke hvor musikken skal føre dem. For Eddie begynner undervisningen med å møte dette mennesket og finne et utgangspunkt for utvikling sammen.

I samtalen med kulturpedagog Lage Thune Myrberget beskriver han musikkopplæringen gjennom bildet av et hus. Grunnmuren må være solid. Teknikk, koordinasjon og time gir eleven noe å bygge på. Men også sjangerforståelse hører hjemme nederst i konstruksjonen. Uten forståelse for musikken ferdighetene skal brukes i, kan selv presist spill treffe dårlig.

Her får lyttingen en avgjørende plass. Eddie forteller at han bruker mer tid på den nå enn tidligere. Eleven trenger å høre hvordan musikken fungerer, hvordan uttrykk skiller seg fra hverandre, og hvordan eget spill inngår i helheten. Å lære slagverk innebærer dermed også å utvikle ørene og oppmerksomheten mot andre.

Når grunnmuren er på plass, åpner Eddie for forskjellene. Hvilken form skal huset få? Hvilke farger og detaljer skal prege det? Bildet rommer et pedagogisk ideal: Elevene skal få utvikle forskjellige uttrykk. Lærerens erfaring blir en ressurs for å hjelpe dem videre med noe de selv har lyst til å utforske.

«Jeg synes det har vært en gave å kunne i større og større grad bli en veileder», sier Eddie.

Etter mange år i undervisningen tør han i større grad å la timen vokse fram fra elevens ideer. Særlig med viderekomne elever kan en liten musikalsk vending bli starten på et større arbeid. Erfaringen gjør ham tryggere på å følge det som oppstår, stille spørsmål og undersøke mulighetene sammen med eleven.

En uventet parallell finner han i bordtennis. Med en robot kan han repetere bestemte slag og arbeide konsentrert med bevegelsene. Når ballene kommer mer uforutsigbart, må han reagere og tilpasse seg. Slik berører bordtennisen også musikalsk læring: Vi trenger gjentakelsen som utvikler kontroll, og møtene som utfordrer oss til å bruke ferdighetene i nye situasjoner.

Eddie er samtidig varsom med raske konklusjoner om talent. Noen elever viser noe spesielt nesten umiddelbart. Hos andre tar utviklingen mange år. Teknisk nivå forteller heller ikke hele historien om hva et menneske har på hjertet. Det gir læreren et ansvar for å holde muligheter åpne og se etter kvaliteter som ennå ikke er tydelige.

Læringen fortsetter også utenfor undervisningsrommet. Eddie forteller om å ta elever med i konsertproduksjoner og seremonier, der de møter publikum og opplever ansvaret som følger med en framføring. Slike erfaringer gir kunnskap som øvingsrommet alene ikke kan tilby. Samtidig arbeider han med spillestillinger, bevegelse og hørsel, slik at elevene kan ta vare på seg selv gjennom et langt musikkliv.

Samtalen åpner dessuten for at musikkutdanning har verdi utover en musikerkarriere. Å samarbeide, øve målrettet, lede seg selv og møte nye ideer er erfaringer eleven kan ta med inn i andre deler av livet. For Eddie handler undervisningen også om fellesskap, om å gjøre hverandre gode og om å skape rom for forskjellige mennesker.

Mot slutten beveger samtalen seg inn på mening og hverdagslykke. Eddie ønsker at elevene skal oppleve hva kunsten og møtene mellom mennesker kan gi. Her samles tankene hans om pedagogikk: En solid grunnmur skal gjøre det mulig å fortsette å utforske, finne et personlig uttrykk og ha glede av musikken gjennom hele livet.